Gule amerikanere og knebukser

Ble på ingen måte ferdig i går - av forskjellige grunner. Mistet derfor mye vind og har derfor nesten ikke beskrevet et eneste menneske som møtte den samme vinden som oss.  Elisabeth leser krimbok - hun lurer på om jeg kan liste opp alle navnene på alle memnesker jeg har kjent, kjenner gjennom årene.  Det skal finnes en morder blant dem  - med et personlig motiv  - da ble lista forhåpentlig noe kortere.  Jeg skal prøve når jeg blir gammel, men ikke så gammel som amerianeren på den grønne benken på fortauet under barverandaen der min carribiske Red Strike nå var tom.  Han så hyggelig ut, men var sikkert over 60. Hadde burgermage, hvite joggesko, knebukse som meg og caps. Men viktigst - gult plastarmbånd slik man setter på nyfødte babyer og deres mødre straks barnet er ute  Med amerikanerne er det annerledes. De får det gule armbåndet på med en gang de går ombord i det høygravide cruiseskipet på St. John og beholder det på helt til turen er ferdig. Noen er kanskje til og med født med det - eller kanskje de aldri har blitt så voksne at de har tatt det av? Hovedgrunnen tim at cruiseturistene har det på - hva enten de er født med det eller fikk det ved landggangen tror jeg er at alle handelsbodene i Main Street skal se det tidsnok til å bytte ut menyer og prisplakater med noe som er 20% høyere i tillegg til at $ byttes ut med €.  Så er de klare til å ta i mot horder med cruisturister som flommer som en tsunami nedover gatene.  Jeg er fornøyd med at jeg betalte for ølen før de kom, men ikke så fornøyd med plassen på barverandaen lenger - det kom inn to av de gule og dermed ble det fullt - i tillegg kunne jeg knapt høre reaggimusikken lenger - ennå de ikke var fra Bergen, men hva vet jeg egentlig - kanskje hadde de en grandtante der og dessuten var jeg opptatt av å følge seilbåtens dreiing så jeg fikk ikke spurt. Det er mye man ikke får med seg når man studerer bølger og deres innvirkning på en båt aom er ankret opp i baugen. Sannsynligvis var det flere gule amerikanere som veltet ut av cruiseskipet denne formiddagen og inntok Phillipsburg enn folk jeg har kjent gjennom livet - og ihvertfall flere enn de som kunne ha et personlig motiv for å drepe... Jeg bestemte meg for å snakke med en av dem - han gamle som sikkert hadde passert 60 med knebukser som meg. Han hadde  den grønne stålbenken for seg selv, men gav høflig plass da jeg skled ned ved siden av han. Jeg tok opp en bok - som jeg tenkte lese på barverandaen før vinden og utsikten til seilbåten satte meg på andre tanker, men det ble ikke noe lesing.. Istedet delte vi felles opplevelser om våre kvinner - som plasserte oss på en benk eller en bar mens de shoppet. Innkommen tekstmelding: Er i en skobutikk kommer om 15 min...  Vi ble sittende en liten time - så kom hans... med lilla hår og hans kredittkort samt en liten eske fra en jewellers shop - rasende billig.... Så kom min 45 min etter schedule - med en eske fra skobutikken - rasende fornøyd pakket hun opp - jeg hadde fått nye sandaler - hun ingen - og jeg hadde kredittkortet i behold .... Vi hadde ikke så mye felles likevel - amerikaneren og jeg - bortsett fra knebuksene.