Ukesbrev 5

UKE 5
Foreløpig kladd
Uke 5 tirsdag 30.10 - 5.11

Tirsdag 30. oktober
Hotelbytte superieur
Chinafrokost
KL-tower
TwinTower
Taxi til 2100 bestille regnskog
Chinatown
Strømadapter
Kjøp av lanmgermet skjorte mot moskito og blodigler
Møte med nordmann
Øl på reggiebar

Onsdag 31. oktober
å stå opp kl 0700 er tungt når man legger seg 0230
Frokost hotel Malaya
9 stk til Jerohot - brefing - buss- 3t elvebåt til Taman Negara Village

Torsdag 1. november
E sov lenge mens Per tok morgenkaffe på den lokale kafeen.
Kl 1130 tok vi fergebåten over til Resorten hvor dagens tur startet. Først 1.5 km jungelsti til Canopy'en som var en fantastisk hengebru mellom 40 og 50 meter over bakken. En tropisk regnskog består av flere "etasjer". I hver etasje er det forskjellig flora og fauna. Vi beveget oss nesten i toppetasjen på en hengebru som snodde seg mellom opptil 80 meter høye trær i en lengde av 500m. Av og til så vi bakken - ofte ikke pga den tette vegetasjonen. Av og til var spennet mellom opphengspunktene mellom 50 og 80 meter og det svinget godt på den 40 cm brede hengebroen. Det kilte også godt i magen når man så ned 50 meter til bakken. Rart å tenke på at trekronene over oss av og til strakk seg mot sollyset 30 meter over hodene våre. De første 250 meter av hengebroen kostet over 2,5 millioner da den ble bygget. Rart når man tenker på at det bare er en aluminiumsstige som hviler på to stålvaiere med to stålvaiere til i albuhøide. Mellom vaierene er det et nett og på stigen ligger 4 planker.... ikke rart man følt høyden 50 meter over bakken. Samtidig kan man forstå at det kostet - med tanke på hvor uframkommelig jungelen under er - og at det sansynligvis ikke er brukt maskinell redskap. Hvordan man klarer og klatre opp 50 meter på snorrette stammer uten en eneste kvist å holde seg i - og hvor stammen kanskje er 3 meter i diameter nede - er uforståelig for oss.
Uten om stien er jungelen så tett at det ville tatt timer å bevege seg 100 m.
Vi gikk noen få km på merket sti med en stigning på 300m og brukte 4,5 timer. På slutten var merkingen borte og kartet var svært grovt. Selv om det var pent vær med sol - ville det vært nesten umulig å se når solen stod i syd - pga det tette løvverket - da var det greit å ha et kompass. I tillegg er vi rett nord ord for ekvator så sola står stort sett rett over hodet midt på dagen. Det er vanskelig å forklare hvor tett en 135 millioner år gammel tropisk regnskog kan være - men gamle jungelfilmer der man måtte hogge seg fram for hver meter blir plutselig lettere å forstå.
Vanskelig er det også å tenke seg alle lydene en slik skog gir fra seg. Plutselig trodde vi noen startet en rekke motorsager rett ved siden av oss - det var bare insekter og fugler som sang i kor. Av og til så vi rotvelt - hvor rotsystemet var på høyde med hus.

Vi var temmelig slitne når vi kom fram - og gledet oss stort til en kald øl. I villagen hvor vi bodde var det bare muslimer og ikke en øl å oppdrive - på luksushotellet på andre siden av elva var det imidlertid lettere - da kostet 0,33 liter nesten 40 kroner - eller det dobbelte av en bedre middag. Det ble med den ene...

Vi hadde nesten dag planlagt å bli skysset med båt oppever elva så langt det lot seg gjøre før et fossefall satte grenser for videre båttransport - deretter skulle vi gå tilbake til villagen hvor vi bodde. Turen var dobbel så lang som dagens - og vi begynte å tvile på om vi ville klare å komme tilbake før det ble mørkt. I tillegg fortalte kjentfolk at hvis det regnet om natten ville vannføringen i elva bli så stor - at stien ville stå under vann og være uframkommelig. Med tanke på bare å bevege oss to meter utenfor stien - var vi veldig klare på at vi måtte se an været neste morgen. Kl 1800 startet regnet og vi gikk fornøyd til sengs med hver vår bok og støle armer og bein.

Fredag 2. november
Opprinnelig hadde vi planlagt å dra tilbake til Kuala Lumpur for å ta nattbussen (9 timer) over grensa til Thailand i dag. Gårdsdagens fysiske utskeielse og høy vannstand etter nattregenet - gjorde at vi fulgte opprinnelig plan.... De flytende restauranten som lå pa rekke og rad i elvekanten og hvor elvebåten startet fra - var plutselig ikke lenger tilgjngelig til fots - vi måtte vasse i strømmen eller ta båt ut. Med tunge sekker valgte vi det siste. Rakk nesten frokost før båten gikk kl 0900. På veien oppover tok turen 3 timer - nedover skulle den ta 45 minutter. Det tok litt lengre tid pga 5 motorstopp - skifte av undervannshus på en annen båt under veis og splint i propellen på vår egen som følge av et møte med en bambusstokk.

Fra fergeleiet (jettyeen) drog vi til Jerantut med minibuss og deretter den 20 mil lang3 veien til KL med ny minibuss. Framme i KL 1730.

Nattvandring i KL
Bus til Alsetar

Lørdag 3. november
I dag fyller Sølve 20 år - et lite snev av hjemlengsel trenger på når bussen i bekmørket kl 0530 er framme i Alsetar og vi må ut. Taxi til jernbanestasjon da Lonely Planet skriver at det er mulig å reise med tog over grensen til Thailand fra denne byen. Toget går ca kl 0600. Klokka var 0550 og vi kapret en taxi for å bli kjørt til jernbanestasjonern. Vi trodde den lå rett ved å ville ikke betale mer en halvparten av det de forlangte. Ingen ville kjøre oss for den prisen - vi aksepterte full pris mot å få sitte på gratis tilbake hvis det skulle vise seg at toget hadde gått eller iikk3 gikk. Heller ikke dette ble akseptert, men en privatmann som stod der tilbød å kjøre oss i egen bil. Vi takket ja da vi knapt hadde malaysiske penger igjen og trengte retsne for å komme videre. Det var laangt til jernbanestasjonen - toget hadde sluttet å gå tidlig på morgenen - det var 3 timer til neste - vi ble med på retuyren.

Fikk da en utrangert buss med råtne seter som fraktet oss den 7 mil lange veien til grensa for 2 kroner og 30 øre.

Spaserte over grensa - både immigrasjon og passkontroll gikk greit. Han som ga oss turistvisum prøvde seg med å spørre om penger etter at de obligatoriske stemplene i passet var på plass, men vi "forstod ikke" og gikk videre. Nå var vi i Thailand - solets og smilets land..... trodde vi.
Istedet var det en skitten grenseovergang med søppel og vond lukt - i klar kontrast til den malysiske siden hvor det var rent med store butikksentre og restauranter. Elisabeth fikk litt Indiafølelsen igjen, mens Per var mer optimist... Etter å ha avvisst et tosifret antall private sjåfører som skulle kjøre oss til grensebyen HatYai for "bare 300" bat kjøpte vi en overmoden mango til overpris - satte oss på sekkene og spiste.
Vi har lært en ting: Hopp ikke på første tilbud - gi inntrykk av at du har god tid - da kommer du som regel forsent til den bussen du skal på.... Vi var trøtte etter nattens bussturer, skuffet over førsteinntrykket, lengtet etter en seng, en tannpuss og en hvit strand, men hadde ikke penger i rett valuta og heller ikke kart i vettug målestokk. Spurte noen taxisjåfører når lokalbussen gikk til grensebyen - de lo av oss og svarte kl 1300. Vi lo tilbake og tok en Toyota Hiace som stod å ventet på passasjerer 10 m unna. Fikk vekslet 17 kr i malaysisk valuta til Bat og sjanset på at det holdt. Det gjorde det - med god margin. Den 18km lange reisen - gikk fort - alt for fort - følte nesten at vi var tilbake til Indisk kjørekultur etter å ha vært i det siviliserte Malaysia. Ble satt av på rutebilstasjonene i Hat Yai og gikk rett inn på luksusbuss med aircondition og TV som etter 10 min satte avsted den 180 km lange veien til Krabi. En vennlig bussjåfør vekslet 10 US-dollar med oss og vi hadde plutselig rikelig med penger også. Etter kort tid sov vi begge.

Vi våknet brått - masse støy av passasjerer som nesten løp omkapp ut av bussen. Vi gnidde sukaten ut av øya og diltet etter. Det var matpause - vi hadde svingt opp på et fortau i en eller annen liten by - de to sjåførene satt allerede ved bordet og spiste. Vi stilte oss i kø med hver vår tallerken - pekte på varme gryter og tallerkenene ble fylt til randen av diverse mat (fisk, blekksprut, kylling og grønnsaker. På bordet stod på forhånd et stort fat med allverdens grønne grønnsaker. Vi hadde akkurat fått i oss de første bitene da sjåførene reiste seg - måltidet var slutt - dette var en ekspressbuss.

På forhånd hadde vi hørt at det var et flott sted rett nord for Krabi, men lappen med navnet var borte. Per hadde spurt bussjåføren om han kunne sette oss av på en "nice beach north of Krabi". Plutselig tok den store bussen av fra hovedveien og begynte å kjøre på noen kronglete småveier lite beregnet for busser. Vi trodde han hadde tatt anmodningen på alvor og nå var i ferd med å sette oss av på en øde strand nord for Krabi, men syntes samtidig det var litt merkelig at en ekspresbuss til Phuket skulle ta seg tid til det. Ute styrtet regnet ned - bussen stoppet - alle passasjerene så på oss og vi forstod at nå var reisen slutt for vårt vedkommende.
- Vi var ikke på noen strand, men på en busstasjon i utkanten av en by. To mennesker kom løpende til - en med et skilt på brystet med Gouvernmental Turistofficer og en uten. De grep fast i hver av oss før vi hadde fått på oss sekkene, men etter at vi allerede hadde blitt gjennomvåte av styrtregnet. De to begynte å krangle om hvem som hadde kapret oss først - vi rev oss løs og småløp under tak til den turistinformasjonen som lå nærmest.
De satte igang med det samme - hvor ville vi bo, hvilke utflukter skulle vi være med på osv... Vi ba om fred og et toilett. Deretter ville vi vite hvor vi var og hvorledes vi kom til Ao Nang som var navnet på lappen vi nå hadde funnet fram. Vi var på rett plass, men måtte først ta taxi 20 min eller buss en time. De mistet raskt interessen for oss når de forstod at vi verken ville booke innkvartering eller turer fra dem før vi hadde sett stedene selv. Til slutt overså de oss helt og hadde ingen informasjoner å gi. Regnet hadde gitt seg og vi takket for oss. På den andre siden av gatene fant vi en ny turistinformasjon - drevet av en meget vennlig amerikaner som hadde masse nyttig informasjon. Da vi spurte om konkurrenten over gata virkelig var drevet av regjeringen i Thailand - lo han og fortalte at de hadde laget identitetskortene selv - i tillegg øket de prisene på overnatting de solgte med 50% av det vi måtte betale hvis vi booket selv rett fra gata. Vi trodde han - og fikk senere erfare at det var sant.
Vi tok bussen til Ao Nang. Innkvarterte oss på en stor flislagt hytte med egen veranda, airconditon og varm dusj. På utsiden var en liten restaurant, en nydelig hage - et blomstervell uten like og en rekke fugler i bur som holdt oss med levende musikk til solen gikk ned - og en hes hane som vekket oss når den stod opp... noen få timer senere.. En 36 timers reise fra regnskogen i Malaysia var slutt - vi var ved vårt neste mål..

Søndag 4. oktober
Denne dagen gjorde vi ikke annet enn andre pakketurister. Tuslet langs stranden, småhandlet, åt og drakk.....vi kan også godt like å gjøre ingen ting.
Også denne dagen kom et kort, men kraftig ettermiddagsskyll. Vi satt på en strandrestaurant i det mørket falt på samtidig som himmelen klarnet opp. Fra bordet vi satt - under bambustaket og hengende palmegrener så vi speilblankt hav og en hvit horisont avbrutt av svarte skyer som dyppet seg i vannet - fra havflaten steg like svarte fjell opp. Aldri har vi sett slike fjellformasjoner. Ved havflaten kunne de være på størrelse med et hus, mens de 50 meter høyere var mye bredere. James Bond-filmen "Mannen med den gylne pistol" er innspilt her. De som husker den forstår hva vi forsøker å beskrive. (Senere både svømte vi og padlet rundt disse øyene - mer om det senere)

Mandag 5 oktober
Denne dagen gikk også - uten at vi skjønner hvor.... men vi ble både beleste, utørste, mette, og trette