UKESBREV 8

Stod tidlig opp for en gangs skyld, fikk frukt og kaffe servert utenfor bungalowen. Pakket, sjekket ut og tok taxi til Phuket Town med avtale om at han skulle kjøre oss til hovedpostkontor og busstasjon. Sendte hjem overflødig baggasje og gaver handlet inn i India. Sekkene ble 8 kg lettere og lommeboka 360 kr tynnere - enda vi nøyde oss med 3 mnd båtfrakt vilket vil si at gavene ikke kommer fram til jul....

Kl 1220 var vi på busstasjonen - buss mot Burmagrensen og Bangkok gikk 15 min seinere og vi kastet i oss et måltid med hawkerfood - meget sterkt krydret kylling og ris. Godt med to øl å skylle ned krydderet med, men det holdt ikke - etter et par timer stoppet bussen og vi fikk tak i vann..

Kl 1800 var bussen framme i Rangon - grensebyen til Burma i sør. Vennlige motorbikesjåfører og bungalowselgere var straks på pletten for å tilby sine tjenester, men da vi sa vi ville ha en pause før vi bestemte oss ga de seg med en gang. Dette var helt annerledes enn i turistområdene - der hadde de holdt på til vi hadde gått....

Vi bestemte oss for å gå til byen med ryggsekkene for å se etter et hotell. Fant en adresse i Lonely Planet og etter 10 min var vi på Hotell Asia - 48 kr for et dobbeltrom (stort og rent) med eget bad.

Orienterte oss om neste dags bussavganger (seneste gikk 2030) og hvordan vi kom oss til brygga hvor longtailbåtene gikk til Burma. Vi har nesten bestemt oss for ikke å reise videre opp gjennom Burma, men avventer avgjørelsen til vi har snakket med folk på og over grensa. Gikk på byen for å spise. På veien dukket turens første butikk med BH'er opp. 2 truser og to BH'er kostet godt under 100 norske kroner. Gikk langt før vi kom på en koselig restaurant med duk på bordene, men passerte sikkert 20 andre spisesteder på veien. Bestilte koreansk barbecue - og det var en opplevelse fra ende til annen. Gryte med kull på bordet - på toppen en stekeanordning hvor vi grillet marinert kyllingfilet og rundt grillen en renne med kryddertilsatt vann? hvor grønnsaker ble kokt. Nesten som fondue, men likevel annerledes (same same, but different) - og utrolig godt. 1 liter Carlsberg fatøl kostet 20 kroner og når vi ba om cognac til kaffen - dvs Regency Thai Whisky som er en godt brukbar brandy kunne vi bare få den i 0,5 liters flasker til 44 koner pr flaske. Vi ville bare ha et glass og da drog de på byen og kjøpte en 0,33 liters flaske til oss. Etter maten serverte de oss høneføtter med en nydelig saus "på huset". En av oss spiste med god appetitt - en annen avslo høflig til stor munterhet. Når regningen til slutt kom lød den på 94 kroner (inkl 1/3 liter brandy som vi tok med oss) De fikk uten å blunke 20 kr i tips og vi ble mer enn meget hjertelig ønsket tilbake neste dag. På veien hjem kjøpte vi 1 kg frukt av forskjellige slag på markdet for 5 kroner. Selv om byen vi bor i foreløpig ikke virker veldig spennende - er det utrolig mye hyggeligere enn å være på tuiststeder som Krabi - PhiPhi Island og Phuket. Dessuten er de fra før lave prisene redusert til nesten en tredel.

På natten kom inspirasjonen etter en flott kveld og "Mandager er de beste" ble til.

Songthaew (torader) er en liten bil hvor lasteplanet inneholder to smale benker i kjøreretninghen. På disse er det pass til 6 pygmeer på hver benk, men ofte forsøker sjåføren med 8 - samt at folk kan henge på utsiden. I tillegg kan han ta to passasjerer i førerhuset - hvis den i midten hjelper til med giringa.

På planet sitter vi og ser hverandre dypt i øynene, samtidig som håpet om å skjule at vi spiste mye hvitløk i går kveld, og burde ha vasket sandalene allerede ble forlatt når vi krøp opp på planet mellom de andres knær. Av en eller annen grunn vil alle sitte ytterst når vi kommer på..

Så sitter vi der da med knær og tær mot hverandre. Og skulle en nordmann på over 165cm ønske å se ut for og orientere seg, må han legge hodet i fanget på naboen i ovenfor seg - vri seg rundt og kikke tilbake under egen arm. Det siste er ekstra vanskelig med stor ryggsekk mellom bena og en liten på fanget. Det er den siste øvelsen som de trener oss for når man får klassisk Thaimassage.

Rolig morgen - sjekket ut til 11,00 og somlet oss en på en songthaw som skulle føre oss til brygga der longtailbåter kunne frakte oss til Burma. Som beskrevet tidligere er det ikke lett å se ut av disse bilene - og det gjorde vi heller ikke, men sjåføren husket vi skujlle til Burma så han stoppet nesten på rett sted. Problemet var bare at vi kunne ikke dra til Burma før vi hadde forlatt Thailand offisielt - og derefor måtte vi dra tilbake til immigrasjonskontoret i Rangon for å få departure stempelet i passet vårt FØR vi deporterte. Tok moped (3 stk på en tilbake for å få stempelet) og forhandlet oss til en god pris på overfarten ved å slå oss samen med en nederlender og hans thaikjæreste. Krysset et lite havstykke med tildels store bølger il kysten av nabolandet. På et nes ser vi et lite hus som står på stolper med et skilt - Immigration. Huset hadde ingen brygge - det var bare å fortøye til stolpene det sto på, å klatre bildekkene opp til det lille kontoret. Her var det fram med pass og visumsøknad. De så bare rart på oss når vi på spørsmål om hvor vi skulle sa Rangoon og Mandalay. Det var ikke tillatt fra denne grenseovergangen. Vi pekte på kartet og spurte hvor det ikke var tillatt å bevege seg. Fikk et flyktig svar - og fortalte vi visste det gikk bussruter store deler av veien - og at vi "på det vanskelige området" kunne ta en båt. De sto fast ved at vi måtte dra til Bangkok og så ta fly derfra. Vi var forberedt på svaret og ba om turistvisum for en dag. Så ble det ny stempling i passet og båten fortsatt de siste 100 metrene inn til byen Kawthoung. Rett utenfor byen lå en øy hvor vi ble fortalt at Burmas eneste casino lå. Det samme hadde vi opplevd i Malaysia - ett lovlig casino eid av en mann som nok hadde gode forbindelser med regjeringen. Vi hadde ingen penger å spuille for og lot oss dermed ikke friste.
På forhånd hadde vi gjort avtale med båtføreren om at han skulle vente på oss i 2 timer før tilbaketuren. Vi hadde ikke betalt han noe ennå så vi følte oss sikre på at han ventet.

Men før vi kunne bevege oss rundt måtte vi innom immigrasjonskontor nr tre denne dagen for å få stempel i passet om at vi endelig var kommet til land. I tillegg beholdt de passene slik at vi ikke kunne reise videre, men måtte hente dem for tilbakereise seinere. Vi ble raskt fotfulgt av ungdommer som guidet oss uten avtale når vi kom til land. Etter hvert viste det seg å være greit - og vi benyttet oss av tjenesten til vår 15 åring, som snakket godt engelsk - det var det svært få andrre som gjorde. Rakk å spise et par ganger - bese et stort buddistisk tempel (etter at Elisabeth hadde overtatt Pers T-skjorte som dekket skuldrene) besøke markedet samt vandre i det lille som var byen. Da var vi ferdig med Kawthoung og Burma i denne omgang. Mye minneet oss om India og lite om Thailand. Før vi gikk i båten måtte vi på ny innom byens immigrasjonskontor for å hente passene med nye stempler. Ut i båten og så til immigrasjonskontoret på stolper ute i vannet. Der måtte dagsvisumet vårt leveres tilbake og stemplet fra kontoret i byen ble påført en dato og ny underskrift. Nå var vi beviselig utvandret fra Burma. På Thaisiden var det samme sirkus på ny - først til et kontor på stolper i vannet, men der slapp vi med at båtføreren måtte stemple. Så til land og landeveien til immigrasjonskontoret i Ranong hvor vi fikk nytt ankomststempel og turistvisa for nye 30 dager. Takke meg til EU og passreglene der...

Drog tilbake til hotellet for å hente de store sekkene som var plassert der. Så motorykkeldrosje til busstasjonen. Har dere prøvd noen gang å sitte bakpå en motorsykkel med en 18 kg sekk på ryggen og en noe mindre på magen??? .. det er verken særlig lett eller ufarlig. Når vi nådde bsstasjonen - gikk bussen. Når den så oss, stoppet den - og vi ble lykkelige, men anpustne passasjerer den ca 18 mil lange veien til Bangkok. "Just in time" ser ut til å være vårt kjennemerke.

Nederlender og Thaikjæresten viser vei,
Kom til Hua Hin kl 2300 og ble anbefalt et hotell rett ved busstasjon, Fikk bra rom for 175 kronerI. Klokka 2400 gkk vi på nattmarked for å smake på byens kjøkken, Plutselig smasher to motorsykler sammen og den ene sjåføren ender i gata rett ved føttene våre. Ingen store skader et ondt kne og noen skrubbsår. Ingen brukte hjelm. Vi skulle se adskillig verre ting de neste dagene.....

Til Hua Hin reiser folk fra Bangkok i helgene, kongen har sin sommerresidens der, og byen er temmelig turistifisert. Den har en lang strandstripe, men selve stranda er temmelig smal - ihvertfall på høyvann, Når vi var der blåste det i tillegg ganske mye. Å gå tur på stranda skulle vise seg å bli langt - det var nemlig ingen vei opp igjen etter en temmlig drøy tur hvis du først begynte gå i en retning. Bakgrunnen var selvfølgelig private eiendommer eller private Beachresorter hvor man måtte gjennom resepsjonen for å komme ut på gata på den andre siden. Vi prøvde til slutt det siste og endte en km utenfor sentrum...

Fikk "kjøpt" norske bøker og Per leste ut en ved bassenget og i løpet av natten.

Måtte jo ha litt mat igjken, og trålet byen for et sted å spise - prroblemet var som vanlig ikke å finne et, men ett med akkurat passe mange folk og atmosfære. Vi klarte det igjen. Om kvelden var det ladyboyshow i byen - og aktørene spradet i gatene før forestillingen. Godt man ikke var på leit - her kan man godt gå skoa? av seg...

Fredag 23.11 Hua Hin til Bangkok
Backpackere tar ikke taxi og thaier kan heller ikke lese kart

Endelig ordentlig brød - fant et tysk bakeri og spiste laaang frokost - så lang at vi nesten kom for seint til bussen (igjen) som gikk 50 m unna. Ikke bare nesten forresten, vi kom tidsnok, men billettene var utsolgt så vi måtte vente på neste. Ca 18 mil fra Hua Hin til Bangkok

Regnet oss fram til at vi skulle settes av på Southern Busstation i Bangkok. Det stemte, men det som ikke stemte var at busstasjonen lå der vi trodde. Riktignok het gata det samme som forventet ut fra kartet, men den lå altså flere km på utsiden av det bykartet vi hadde skaffet oss og vi (les Per) trodde hele tiden vi var på innsiden. E foreslo drosje, men Per ville gå: "Vi er da backpackere - da må vi jo bære sekkene litt - og dessuten skal Khao San Road ligge rett på andre siden av elven der". Det gjorde den ikke - derimot bak neste elv, men det var 45 min gange og like lang taxitur i stillestående trafikk senere.

Khao San Road er backpackergata av alle. En gatestrekning på noen hundre meter spekket med guesthouse med små restauranter i underetasjen - de fleste med internettPC langs minst en av veggene, barer, reisebyråer, gateselgere, tuktuker, matboder på hjul, eller balanserende på hodet

Det er et yrende liv og her får du kjøpt alt - og da mener vi alt. Bøker, cd'er dataspill, klær, brukt backpackerutstyr, norske flagg, dotorgrader, falske sertifikat, pressekort, studentbevis. bananpannekaker, billetter til Indre Mongolia, kurs i thaimat eller indisk filosofi. Svært få 51 åringer, men dog noen - også n oen betydelig eldre, men de hadde som regel grå hestehale ..... Kha Son Road var på ingen måte en type sted vi trakter etter - vi var kun ute etter to ting - ferske opplysninger fra andre reisende om sikre ruter i Cambodja og Laos - samt billig innkvartering. Vi fikk begge.. I tillegg fikk Per internasjonalt pressekort og medlemskap i "International Press Association" dokumentfalsk heter det i juridiske termer, men egnet til å imponere, gi adgang til landskamper på Ullevål (når ble Per interessert i fotball??) og lett tilgang til passnummer ved innsjekking på hotell.

Vi tok et rom til 70 kr - meget enkelt, men med både eget bad (kaldt vann) aircon og vifte samt en utrolig kraftig hengelås på døra i tillegg til egen stålkasse med hengelås til verdisaker inne på rommet. Utgangsdør til gata i underetasjen var en skyvbar fengselsport med bombesikker lås. Før du lærte trikset - måtte du gi nøklene til folk på gata for å be dem låse deg ut!! Vi bodde i en festning! Oppslag på veggen fortalte diskriminerende at thai menn eller kvinner ikke hadde adgang til rommene. Ble de sett der fikk de en bot på 3000 bat (600 kr) "according to the law".

Ikke langt fra backpackergata var det imidlertid et annet sted som falt helt i smak - Sawandsee House. Et praktfullt sted med bambusmøblemet, liggestoler, biliotek, internett, reisebyrå, vaskeri,kafeteria, restaurant og bar. Det eneste minuset var musikken som var alt for høy og ikke helt i smak(selv ikke hos en 34-åring som ba om at den ble dempet) - det var vanskelig å kommunisere - selv om det var det de fleste var ute etter.

Her ble vi i løpet av våre Bangkokdager kjent med mange nye mennesker fra alle verdens kanter - utvekslet erfaringer og nyttige adresser.

På en hems var det enda bedre liggestoler og sofaer - og der var det mange muligheter til en liten blund - så vi holdt Elisabeth (oss) borte derfra.

Å reise i 4 mnd - akkurat som man vil - er en fantastisk opplevelse og man føler seg svært priviligert som kan gjøre det. I dette miljøet treffer man imidlertid folk som har reist i åresvis og som har vært flere måneder på hvert sted og i enhver avkrok. Så har vi kankje fått noen andre erfaringer enn de på 14 dagers billigtur, men vi er likevel bare nybegynnere som skummer overflaten (fløten). Uansett om vi i løpet av ferden kommer til å se de fleste "underverk" og høydepunkt i Sør Øst Asia - så er det på en måte samtalen - møte med enkeltmennesker(også andre reisende) og kulturer som gjør størst inntrykk. Det er også gjennomgående at det er det helt enkle som fester seg - en grønnsaksrett i østerssaus - en to timers bussreise til 4 kr, en gammel dame som drev restauranten i haven vi bodde, en australsk pike, "I'm just a giggolo" og en kald Singha, en drosjesjåfør, utenriksministeren i Laos, en dykkerinstruktør på Tioman, en fisker på Phi Phi Don, en nordmann med malaysisk kjæreste, et palass India, månelyset i en landsby uten strøm, lydene i en tropisk regnskog, luktene i Bombay, Taj Mahal, nærkontakt med en havskilpadde på 18 m dyp, Kuala Lumpur, husmora på den norske sjømannskirken, lukten av en død ku langs landeveien, verdens eldste regnskog, fargeprakten på et korallrev, fattigdommen i India, røde sarier i motlys langs en støvete landevei... Bilder på netthinnen - mennesker - lukter, lyder, byggverk....

Besøkte Grand Palace som bare er "Grande". Deretter lot vi oss lure til en elvetur på  Bangkoks kanaler som vi like gjrne kunne tatt med offentlig transport - men det er jo litt spesielt å cruise rundt i en 40 seters båt når man bare er to også.... Det eneste vi har merket til terrorkrigen i Thailand merket vi nå - nemlig et stort banner langs elva der tusener av turister drar forbi hver dag: "George Bush ar the real terrorist"

Det er nok av templer i Bangkok - og mange ligger langs kanalene. I tillegg finnes det "tempelfisk" - en karpefisk som særlig oppholder seg utenfor templene hvor den blir matet med loff, Vi reiste innom et slikt sted hvor en familie kastet mat i elva - de formelig kokte av fisk i 2 - 4 kg klassen. Per forsøkte fange en med hendene (uten å lykkes) men fisken som er god mat er kun til offring - og kal ikke spises. Vi så likevel en del folk i fattigkvarterene langs elva som stod med stang - sansynligvis for å sikre dagens middag...

Paa kvelden var vi i Patpong - omradet som er kjent for sine gogobarer og ladyboys, men det var ogsaa gode spisesteder. Vi var trotte og vi inskrenket oss til en italiensk restaurant. Paa veien hjem sa vi en fotgjenger ligge i gaten etter en paakjorsel - sansynligvis dodd - i beste fall bevisstlos, men han laa i fred for seg selv - badet i frontruteglass - uten at noen var borte hos han - -- gross!!

Møtte Erik og Eva Glasrud på Word Trade senter - deretter til den danske konsulens egen restaurant "Ambassadør??" hvor vi tok et lett måltid før turen gikk hjem til Erik og Eva - og hvilket hjem!!!

De bodde i "portnerhuset" til den norske amssadøren (en dame) i Bangkok. En praktfull tomt - nærmest som en bypark meg eget svømmebasseng - portvakt - maid og det hele. Ikke rart de gruet seg lit når 5 årsperioden ved den norske utestasjonen nå snart var over - og framtida fortsatt litt usikker. Litt lenger nede i gata bodde en av de thailendske prinsessene - og det gjorde ikke strøket mindre attrakitivt. (Det er mange prinsesser i Thailand - da man får prinsessetittel når man bare er kusine...) Men uansett bosted, Erik - PC'n din var råtten og trengte fornyelse - selv to "dataeksperter" fikk den ikke særlig bedre etter litt opprydding..) Det var en særdeles hyggelig opplevelse å få være sammen med Eva og Erik - vi kommer gjerne igjen, men på nyttårsaften har dere gjester - så da feirer vi dagen på Khao San Road.

Leverete passene våre for å få visum til Vietnam og Laos. Cambodiavisumet kan vi ordne på grensa.

Flybillettene til Singapore kunne hentes kl 1200, menm de var ikke kommet ennå...Drog istedet til Word Trade senter for åoverføre våre digitale bilder tilCD. Største databutikk / senter vi har sett. All verdens programvare til salgs. Eks hele Adobe Photohoshop-pakka for 30 kr. Man kunne bare plukke coveret fra en hylle og betale. Dama ba disken ga så en kort beskjked over walkitalkie 10 min kom et bud med de bestilte CD i originalcover. I butikken var ingen piratkopier, bare utstillingscover, men tydlgivis en hel piratfabrikk i et rom rett ved. Utrolig at de går an! Vi lot oss ikke friste til dette, men derimot til et billig måltid mat - det ble nesten vår bane...
Noe ser nemlig ut tIl å forfølge oss på denne turen - god tid - med derav følgende svært knapp tid. Slik ble det også i dag. Vår nattbuss til Chiang Mai skulle gå om en time - og vi befant oss på motsatt side av byen - og det var rushtrafikk (det er det visst alltid i Bangkok). Vi skulle i tillegg hente flybillettene våre som vi ikke fikk ut tidligere på dagen. (Vi fikk de to siste billettene på flyet til Singapore 2. januar - så også her var vi just in time) Vi rakk det med knappest mulig margin.

Kl 1930 satt vi på nattbusen til Chiang Mai. En 10 timers busstur stod foran oss, enda mindre søvn og bare to trafikkdrepte i vegkanten.