Vi fortsetter ut av Alentejo og inn i Beira.

Når vi krysser elven Tejo rett ovenfor Nisa kommer vi inn i området Beira. Beira strekker seg fra den spanske grensen til Atlanterhavet, som en voll mellom det kjølige,( det skal være visst, nå kom stilongsen frem igjen) grønne nord og det solsvidde sør. Beira har tre provinser og vår tur starter i Beira Baixa, hvor det nesten overalt er spor etter tidlige fremmede okkupasjoner.

Bevisstheten om Spanias nærhet og krav på landet deres førte til at Portugals konger anla en kjede av fort langs den sårbare østgrensen hvor vi kjører.

Coxerro, Perais, Monte Fidalgo. Her måtte vi snu da veien var for dårlig for vår " doning". Gjerdene her oppe var laget av store mosegrodde skiferheller i alle mulige fasonger. Når vi kjører igjennom disse små landsbyene stikker sortkledde gamle damer (enker) hodene frem fra portrommene. De gamle mennene er samlet ved en benk i landsbyen eller utenfor en bar vinker og smiler. Stopper vi for å drikke kaffe stimler de rundt oss.

Vi er nå kommet til Parque Natural Do Teijo Internacional. Her skulle du vært Knut. Storfuglene vasser i veien foran bilen vår. Du hadde ikke trengt å gå i dagevis på fjellet for å få en rype middag. Kjørte igjennom bl.a . Monforte da Beira , Soalheira, ( åssidene fulle av blomstrende lavendel ) Couto das Correias. ( her plukket en ung mann ned appelsiner fra trærne som vi fikk med oss .) I området her så vi både ørn , ryper og harer.